Tenk hvor mange av oss som en eller annen gang har sagt at vi skulle ta kverken på den og den, uten å mene det bokstavelig.
Facebook er farligere, fordi da kan man bevise drittpraten i evighet etterpå. Læreren mista jobben sin i dag for noen kommentarer om “god jakt på Utøya” osv. Selvsagt usmakelig og provoserende, men å miste levebrødet sitt pga. en liten setning er drøyt!!!
Er vi på vei inn i ufrihetens “demokrati”? Noen er fristet til å stramme tøylene på alle uttrykk for det de ikke liker….slik er makta!
Nå er jeg lei. Jeg vil ha varierte nyheter, ikke om terroristens psyke eller om høyblokka eller om hva PST-sjefen skal ha sagt eller ei.
Hvorfor dette maset? Er det en avledningsmanøver for regjeringa for å gjennomføre en serie med tiltak uten at den jevne nordmann legger merke til det?
Stavanger Aftenblad skriver idag om at Norge skal være med å finansiere ny gassrørledning fra Barentshavet til fastlands-Norge, enda man ennå ikke har påvist at det fins gass der ennå! Den nye grensen mellom Norge og Russland går tvers over det man antar er store olje- og gassfelter. Utenrikspolitisk er dette et følsomt spørsmål, fordi vi som NATO-medlem ikke bør gå for dypt inn i russisk tjeneste. Kanskje det var et sjakktrekk av Medvedjev å tillate grenselinjen nøyaktig der hvor den er, for på den måten lettere å få gassen videre inn til Europa f.eks. med rør til Kårstø i Rogaland?
http://www.aftenbladet.no/energi/–Barentshavet-mangler-gass-2922407.html#.TyEPxaXa7zE
Det foregår mye i Nordområdene for tiden, og da er det viktig å debattere dette! Hvor er opposisjonen? Er alle samstemte på Stortinget om denne tilnærmelsen til Russland? Nå kan russere reise fritt inn til Norge via Kirkenes uten visum, etter høstens nye avtale. Er vi i ferd med å få et utvidet EU-område med Russland som partner, kanskje? Tyrkia blir satt på døra til fordel for Russland? Eller blir Russland EØS-medlem på linje med Norge? Ja, indirekte går det vel den veien… Vinner Putin presidentvalget i mars så går vi spennende tider i møte. Alle Russlands naboland har fått smake Russlands pisk i større og mindre grad dersom de har foretatt seg ting som Putin misliker.
Ikke mange la merke til nyheten den 19. desember om at statlige Eksportfinans ble nullet ut. Visstnok som følge av en “tabbe”. Næringsminister Giske framstår i et underlig lys, men er ennå ikke stilt for Riksrett.
http://www.na24.no/article3294564.ece
Kun en eneste norsk avis, nettavisa NA24, tok opp saka. Godt bortgjemt i førjulsstria. Fins det ikke dyktige fagfolk i departementet som styrer med slike tekniske operasjoner? Det virker lite sannsynlig at Giske tukler med slike finansielle institusjoner på egen hånd. Og hvor pengene til slutt havner må fuglene vite. Kanskje i Afganistan? Eller USA? Eller betaling til burmesiske generaler for å slutte fred med folket? Med enkle tastetrykk går penger verden over uten at vi kan vite hvor.
Olje- og energiminister Åslaug Haga måtte gå av i 2007 som følge av et bagatellmessig forhold knyttet til utleie av et flott stabbur. Da må det vel kvalifisere til Riksrett når man “roter bort” hele 26 milliarder norske kroner! Like mye som f.eks. Samferdselsdepartementet bruker årlig på veier, fly og jernbane! For så mye penger kunne alle bomstasjoner blitt fjernet, og ferjer blitt gratis. Bussene også! I tillegg hadde man kunnet bygge veier og tunneler for en slik enorm sum!
Og hvor er Erna Solberg og Siv Jensen? Skjønner de ikke den gyldne anledningen til å sparke Ap på skinnleggen og gjøre seg klar til å overta regjeringskontorene? Er de lammet, eller bare kjøpt og betalt? Skremt av noe? Det er noe som ikke stemmer.
Carl Ivar – kom tilbake! Her trengs et mannfolk som tør å stå på barrikadene…
Faremo hykler
Forsvarsminister Grete Faremo snakket svært så åpent om norsk samarbeid med pakistansk e-tjeneste for to år siden:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Faremo-motte-selv-Pakistans-E-sjef-6745418.html#xtor=RSS-3
PST-sjef Janne Kristiansen måtte gå av for mindre alvorlige avsløringer. Hvorfor? Kanskje hun var blitt for raskt flink i faget – hun ble nemlig nyansatt for to år siden. Og Faremo & Co håpet nok på en lydig og nyttig idiot som kunne brukes som lynavleder når det trengtes. Ja, nå ble hun beleilig ofret…og narrespillet kan fortsette og plage oss nordmenn videre framover
Nobelprisvinner Leymah Gbowee mobiliserte en bønnebevegelse som gjorde slutt på ett terrorregime som hadde krevd over 250 000 liv og gjort en tredjedel av Liberias befolkning til flyktninger.
”Jeg hadde en drøm. Det var en stemme som bokstavelig talt sa at jeg skulle samle kvinnene i kirkene og få dem til å be.”Slik begynner nobelprisvinner Leymah Gbowee sin fantastiske historie som førte til fred i Liberia etter 14 år med borgerkrig, 250 000 drepte og fallet av et terrorregime styrt av president Charles Taylor.
Liberia ble grunnlagt av løslatte afrikanske slaver i 1847. Deres etterkommere dannet en elite som dominerte de forskjellige etniske gruppene i landet. Etter at det hadde sydet og kokt under overflaten i mange år brøt det ut voldelige kamper i 1989. Innen 2002 var 250 000 mennesker drept og ingen øynet slutten av krigen. En av tre var blitt flyktninger.
- Folk sier at kampene skyldes grådighet, penger, fattigdom. Men i min tanke er det ingen ting som kan unnskylde hva folk gjorde i Liberia, sier Leymah Gbowee i filmen om hennes liv.
Terroristen
Da kampene i Liberia brøt ut i 1989 ble unge gutter tatt til fange og tvunget til å drepe foreldrene sine. Slik begynte president Charles Taylor sin brutale vei mot makten. Da han ble valgt til president i 1997 skrev avisen the Economist at han hadde terrorisert en hel befolkning til å stemme på han som president. Gbowee hadde sett sivile bli myrdet rett foran henne i en kirke. ”Blant kirkebenkene der vi sang og ba… voldtok, kuttet, skøyt og hakket de.”
Gbowee og familien måtte flykte og flyttet fra det ene midlertidige skuret til det andre, de var ofte sultne, og levde en stund i en mygg infisert flyktningleir i Ghana. Men ting ble verre. Da hun kom tilbake til Liberia i 1991, var det ingenting igjen. Alle hjemmene var plyndret og rasert. Men kampviljen hennes var ikke knekt. Hun tok imot et studietilbud gjennom FN så hun kunne jobbe med traumatiserte mennesker, mens hun drømte om en kvinnebevegelse som skulle skape fred i Liberia.
Sammen for fred
En dag da hun snakket om bønnevisjonen i sin Lutherske menighet i landets hovedstad, Monrovia, var det også en muslimsk kvinne på møte. Aruliah Bah Kenneth var en kvinne med innflytelse, og hun ble grepet av visjonen til Gbowee. Hun tok budskapet tilbake til muslimske kvinner, og under Gbowees ledelse og hardt arbeid reiste etter hvert tusenvis av kristne og muslimske kvinner seg sammen for fred.
- Men å bringe de kristne og muslimske kvinnene sammen viste seg å være vanskelig, forteller hun. – Så vi hadde en samling med dem. Skriv titlene deres på ett stykke papir, sa jeg til dem. ”Advokat, doktor, mor, salgsbodkvinne. Legg dem i denne boksen.” Jeg holdt opp boksen og sa ”Se”? Nå låser jeg inn denne boksen. Her er vi ikke lenger advokater, aktivister eller hustruer. Vi er ikke kristne eller muslimer, vi er ikke fra Kpelle, Loma, Krahn eller Mandingo stammen. Vi er ikke stammefolk eller eliten. Vi er bare kvinner.
I begynnelsen var både kristne og muslimer skeptiske. De hadde aldri samlet seg om en felles sak før. De var bekymret for religionsblanding og de kristne var redde for at de skulle vanne ut troen sin på Jesus. Men så kom Gbowee frem til et felles budskap som kvinnene kunne samle seg bak: ”Kan en kule velge sin kurs? Kjenner en kule forskjell på en muslimsk og en kristen?”
Bønn og krig
Mens kvinnene begynte å mobilisere seg for fred gjennom bønneaksjoner flere ganger i uken, begynte presidenten å mobilisere seg for krig mot LURD, en samling av krigsherrer som forsøkte å nedkjempe han. Men disse krigsherrene var ikke noe bedre mot sivilbefolkningen i sine kamper. Kvinner og barn ble voldtatt, skutt og lemlestet på grusomme måter. De tvang unge gutter ned i 10-12 års alderen til på bli med i opprørsarmeene, dopet dem ned og gav dem geværer med lov til å plyndre og myrde så mye de ville.
- De vanligste handlingene kunne gi forferdelige konsekvenser. En kveld så jeg en drosjesjåfør som var bundet ved siden av veien mens soldatene dengte løs på han. Synden hans var å blende vaktene med lyset på bilen sin. Alle jamret men ingen våget å gjøre noe. Alle var lammet av frykt.
I 2003 kontrollerte LURD store områder utenfor byene. Det førte til massevandring av folk mot Monrovia for å komme i sikkerhet. Enorme flyktningleire ble satt opp. Forholdene var forferdelige og folk døde hver dag.
Gbowee kontaktet en kvinnelig radiojournalist som de fikk overbevist om sin sak og hun begynte å spre budskapet deres over eteren.
- Vi gikk tilbake til bibelen. Vi så hva Esther gjorde for sitt folk, at hun kledde seg i sekk og aske, som sa at ”dette mener jeg”, forteller Gbowee.
- Liberiske kvinner elsker å pynte seg på håret og med sminke, men nå fikk de beskjed over radiostasjonen om å ikke gjøre dette. Vi kledde oss i hvite klær med et hvitt klede på hodet. Hvitt står for fred, og nå ble vi en synlig gruppe så de andre visste hvem vi var.
Oversett
De lette etter et strategisk samlingspunkt der president Charles Taylor ville bli tvunget til å se dem, og valget falt på Fiskemarkedet i byen. I desember i 2002 marsjerte 200 hvitkledde kvinner til fiskemarkedet for første gang mens de sang og ba om fred. Gbowee leste også opp en offisiell pressemelding til pressen som forklarte kvinnenes misjon. Hundrevis av hvitkledde kvinner møtte opp hver dag. De marsjerte rundt på jordene mens de sang og ba høylydt om fred. Det var første gang i historien at muslimske og kristne kvinner kom sammen.
- Vi hadde et stort banner som sa: ”Liberias kvinner vil ha fred nå!”
Men president Taylor kjørte rett forbi hver eneste dag og overså dem helt. – Men for hver dag vi samlet oss begynte vi å få omsorg for hverandre, og bry oss om hverandre på en ny måte, forteller Gbowee.
Da reaksjonen fra Taylor og støtten fra mennene i samfunnet uteble, fant kvinnene ut at de måtte gå lengre for å få mennene til å høre på dem. Det var ikke bare Taylor som måtte forandre kurs, mennene i landet måtte også ta ett oppgjør med sin oppførsel. Mange av dem var voldelige i hjemmet i tillegg til at det var mennene som stod bak krigene.
- Vi sa til kvinnene at de måtte bruke makten de hadde til å tvinge mennene til å høre på seg. Du må nekte å ha omgang med mannen din og du må fortelle han grunnen til det!
Flere av kvinnene kom tilbake og sa at mennene deres ble plutselig så grepet av fredssaken at de begynte å be sammen med dem for å få sitt ekteskapelige liv tilbake, husker Gbowee.
Møter presidenten
Men snart blusset krigen opp igjen, LURD nærmet seg Monrovia og truet med å sette hele byen i flammer.
Ingen ønsket et blodbad i Monrovia så kvinnene så at det begynte å haste. De bestemte seg for at de måtte få tilgang til å tale med President Taylor. Det gikk rykter om forferdelige torturkammere i palasset hans der kvinner ble holdt fanget og voldtatt, så alle kvinnene var redde for hva en konfrontasjon med makten kunne føre til, spesielt for Gbowee som skulle overrekke beskjeden fra dem. Tusenvis av disse hvitkledde fredskvinnene fastet og gikk mot mørkets krefter i bønn i flere dager før det store øyeblikket 23. april 2003 da Taylor endelig skulle konfronteres av Gbowee.
Et formelt skriv ble lest opp og overrakt presidenten utenfor palasset i påsyn av hele landet. Da presidenten så at folket støttet kvinnenes aksjon, gikk han for første gang med på kravet om å delta i offisielle fredsforhandlinger med LURD.
Sendt av folket
Dette var første seieren for kvinnene, men nå måtte de overbevise krigsherrene i LURD om å delta i fredsforhandlingene. Det var også en tålmodighetsprøve, men kvinnene gav seg ikke før LURD lovte å stille til forhandlinger i Accra i Ghana. Kvinnene visste at de måtte fortsette presset, så de begynte å samle inn penger så de kunne sende en delegasjon til Accra for å følge forhandlingene.
Nå hadde folket begynte å få tro på visjonen deres om fred, og alle fra drosjesjåfører til studenter gav av det lille de hadde for å sende dem til Accra.
Fredsforhandlinger
I Accra var det flere hundre liberiske kvinner fra flyktningleire utenfor byen som strømmet til for å vise sin støtte. President Taylor ble kjent skyldig i krigsforbrytelser. Han rømte tilbake til Liberia i en bil mens en delegasjon ble tilbake i Accra for å fullføre fredsforhandlingene. Imens brøt det ut full krig i Monrovia der soldater gikk inn i hjem, voldtok, drepte og brant alt de kom over. Dette var en fryktelig tid for kvinnene i Accra der de ikke visste om familiene deres i Monrovia fremdeles var i live.
-Jeg snakket med sønnen min på telefonen og nektet han å gå ut av huset, minnes Gbowee.
I Monrovia fortsatte fredskvinnene som var tilbake å samle seg på fiskemarkedet der de fastet og ba midt i de verste krigshandlingene.
Men etter seks uker hadde fredsforhanglingene i Accra gått i stå. Gwobee holdt på å miste motet, alt hadde stoppet opp og hun kom ikke på flere ideer om hva de kunne gjøre.
Oppgjørets time
Men den 21. juli, 2003 hørte hun en stemme som sa: ”I dag er oppgjørets time, send etter flere kvinner.”
Kvinnene satt da utenfor lokalet der fredsforhandlingene pågikk. Politiet kom plutselig og ville fjerne dem med makt, men kvinnene lenket armene sine sammen og nektet å gå. Så kom det en stemme over høytaleren som latterligjorde dem og sa at bygningen var blitt tatt i ett kupp av ”General Leymah, og at ingen fikk forlate bygningen før fredsavtalen var signert”. I kampen mot politiet mistet Gwobee den siste rest av tålmodighet og begynte å rive av seg klærne.
I Afrika regnes det som en forbannelse å se sin mor naken, og spesielt dersom hun med vilje kler av seg foran andre. De andre kvinnene begynte straks å følge Gbowees eksempel, og politiet som skulle arrestere dem flyktet i sjokk.
Denne dagen kom også det internasjonale samfunnet på banen og truet med økonomiske sanksjoner om det ikke kom et gjennombrudd. To uker etterpå ble fredsavtalen annonsert.
Fredbr> Charles Taylor får eksil i Nigeria, FNs fredsstyrker skal gå inn i Liberia og en midlertidig regjering blir oppnevnt inntil et demokratisk valg finner sted.
Kvinnene har vunnet!
President Taylor forlater Liberia 11. August, 2003, 9 måneder etter kvinnenes første samling på fiskemarkedet.
Men fredskvinnene skjønner raskt at jobben deres ikke er ferdig ennå. De hjelper FN styrkene med å avvæpne over 3000 barnesoldater. Deretter begynner de å jobbe iherdig mot valget. I 2005 blir Ellen Johnson Sirleaf valgt inn som Afrikas første kvinnelige president.
- Hun ble kremen på kaka for oss, sier Gbowee. – Da visste vi at vårt oppdrag var fullført, men ingen i Liberia er i tvil om at den dagen ting går dårlig igjen, er kvinnene tilbake!
Når hun blir spurt om hvor hun fikk motet sitt fra, svarer Gbowee: ”Troen min. Jeg har kommet frem til at alt jeg er, alt jeg ønsker å bli og alt jeg var før, er ved Guds nåde. Det er så mange kvinner i Afrika og utenfor Afrika som er mer intelligent enn det jeg er.”
Kilder: ”Praying the Devil back to Hell”, Readers Digest oktober 2011.
Morgenbladet inneholder denne uken tre artikler som alle flyter sammen mot et paradigmeskifte. Fascismen ligger i underbevisstheten til forfatter og BlackMetal-artisten Cornelius Jakelln:
I boka Raseri – beskrives en hvitings forsøk på en selvbiosofi at han har en indre fascist han kaller Sturmgeist, et rasende mobbeoffer som ikke føler seg hjemme i Det Nye Norge, og tiltrekkes av norrøne symboler og autoritær estetikk. Han skriver at han har alle terroristens egenskaper: Nærtagende pedant og retthaversk narsissist.
I et dystert dikt av Pekka-Eric Auvinen, som brukte Sturmgeist89 som kallenavn på YouTube, og drepte åtte personer i en skolemassakre i Finland i 2007, kjenner Jakhelln seg igjen i 31 av 37 verselinjer – unntaket er de seks siste, hvor Auvinen forklarer at han nå vil bli drapsmann.
Og Knausgård har som kjent kalt bøkene “Min Kamp” – tilfeldig? PR-stunt? Tja. Han trekker inn sammenligninger mellom nazismens massesuggesjon og vår egen tid etter sommerens angrep. Han spør:
- Hva er egentlig, hva er ikke-egentlig? Hvor går grensen mellom det iscenesatte og det ikke-iscenesatte? Finnes det noen slik grense i det hele tatt? Er verden noe annet enn våre forestillinger om den?
Knausgård vil på en måte ut av kunsten, han vil ikke bare fortolke verden, men også forandre den. Han vil bygge bro mellom kunsten og livet, som den klassiske avantgarden. Kunsten i seg selv er ikke lenger nok, den må understøttes av skandalen, at dette har hendt i virkeligheten.
Forutsetningen er at kunstens virkelighetsrelevans er satt i parentes: Det blir et uløselig problem om språket har mening, om det refererer til verden eller ikke. Nazisme og terrorisme fremstilles følgelig som løsninger på lengselen etter det uutsigelige og absolutte. Vi kan dyrke «ytre skjønnhet, karisma, heroisme, vold og død» som fiksjoner, som bilder, men hvis man handler i forhold til disse målestokkene, overskrider man en grense for demokratiet. «I overgangen mellom den ene og de alle, ligger hele vår tids problem»
Politikk eller psykologi: Som om det ene utelukker den andre. Ikke så for Jerrold M. Post, som er professor i psykiatri og politisk psykologi ved George Washington-universitetet i Washington D.C., og verdensledende på feltet. Tesen hans er at paranoia er en dypt politisk tilstand som ikke bare er i stand til å påvirke mennesker, men hele samfunn.
For farligst er den paranoide som ikke gjenkjennes som psykisk forstyrret: Han kan skaffe seg følgesvenner og lede dem på en sti mot politisk ekstremisme. Under Pol Pots lederskap i Kambodsja dyrket landet den kollektive forestillingen om forfølgelse, og 15 prosent av befolkningen ble utryddet for å «rense» landet for utenlandsk innflytelse.
Jeg tenker også over Knausgårds utsagn om at han nå hadde drept seg selv som forfatter – er det noe underliggende som er mer enn et salgstriks? Eller fanger han opp tidsånden som en moderne profet, som innvarsler det som er på trappene i vår del av verden?
Lars Vilks – som tegnet en barnslig karikatur av Muhammed – lever ut sin kunst. På liv og død, faktisk! Man kunne nesten driste seg til å spørre om det kan kalles kunst å dra til noen på tygga – alt kan jo bli kunst, når skillet mellom kunst og virkelighet blir utvisket. Sex foran åpent kamera eller skyting av mennesker – alt kan defineres som kunst når kunsten slik overskrider sin grense…
Fascismen kan med dette utviskede begrepet kalles grandios kunst – og dette er jo også en direkte tolkning av Nietzsche. Lederen og folkemassene – en for alle og alle for én. Dette er jo et konkret svar på Knausgårds sukk:
«I overgangen mellom den ene og de alle, ligger hele vår tids problem»?
Bare i år får offentlig sektor 200 nye kommunikasjonsrådgivere og Jens Stoltenberg punger ut med over en milliard kroner for pr-råd, skriver Finansavisen.
I tillegg kjøper staten pr-råd fra ulike kommunikasjonsbyråer for mellom 100 og 200 millioner kroner.
Medier er en lurvet bransje, det skal jeg være den første til å innrømme. Det er likevel blitt verre siste tjue årene på mange måter fordi du ikke kan vite hvem som egentlig jobber for medier med ideelle formål og hvem som jobber med kommunikasjon ut fra rene prinsipper som like godt kunne ha vært hentet fra et bordell.
Rådgivere innen kommunikasjon er blitt utrolig mange, og de skriver regninger med gaffel og leverer elendig arbeid. Vurdert ut fra et faglig ståsted, men fordi ledere generelt er redde for offentlighet og søker råd innen noe stort og ukjent, kan de tjene penger som gress på å fremstå i fine dresser og gi dårlige råd.
Å diskreditere andre mennesker med rykter, hacking og desinformasjon, er en del av jobben deres og jeg vet ikke hvor mange jeg har holdt i arbeid opp gjennom årene indirekte på denne måten. Det er ikke få.
Dagens regjering er storforbruker av spinndoktorer. Den får bare fortsette å kaste gode penger etter dårlige. Hva som er mest bekymringsfullt er at den viktigste motivasjonen for dem som blir valgt inn på Stortinget som unge, er å skaffe seg et grunnlag til å få seg jobb innenfor PR og kommunikasjon.
Stortinget er blitt et opplæringssted for den usunne kulturen innen kommunikasjon og rådgiving, og dermed begynner folkevalgte å prostituere seg allerede mens de begynner valgkampen med en hemmelig drøm om i fremtiden å bli rådgiver i kommunikasjon med noen tusen kroner i timen.
“Hva vi driver med er rent horeri,” sa en slik rådgiver til meg da han ville ha meg til å begynne sammen med ham i sin tid. I dag er den betegnelsen veldig skånsom.
En milliard kroner i året bruker likevel Jens Stoltenberg & Co på slike tjenester. Du kan få sannheten til å stå på hodet mange ganger for et slikt beløp. Noe som er en stor fordel for meg, for de som betaler blir helt forvirret av disse rådene. Når dårlige råd er dyre.
http://politisk.tv2.no/nyheter/regjeringen-bruker-en-milliard-pa-pr-rad/
http://nb-no.facebook.com/pages/Norulv-%C3%98vrebotten/255668234467889
Vanligvis skriker fagbevegelsen høyt mot høye lederlønninger. Men når LO selv er medeier i et finansselskap, da holder de kjeft!
«Når man ønsker å ta ut sin del av butikken så må man følge med på det som gjelder der», sier nestlederen i LO.
LO er medeier i Sparebank1, som igjen eier Sparebank1 Markets, tidligere Argo Securities.
Dette selskapet opererer med overgangssummer på opp til 18 millioner, og har bidratt til å trekke lønnsnivået opp i hele det norske meglermiljøet.
http://e24.no/kommentarer/e24-kommentarer/finansmannen-roar-flaathen/20124448
Dette er hva oberst Birger Eriksen ved Oscarsborg sa da han beordret ild mot det tyske krigsskipet “Blucher” fra kanon og torpedobatterier på Oscarsborg festning om morgenen 9. april 1940. Obersten hadde slett ikke lov til å skyte, men gjorde det likevel. Han visste utmerket godt at han kunne bli hengt for det. Eller få medalje. Alt etter hva fremtiden ville …trenge å bruke ham til.
Tyskerne trodde at tysk disiplin gjaldt i Norge og tok feil. De stolte på at Adolf Hitlers alliert den gangen, Josef Stalin, hadde kontroll over stråmannstyret sitt i Norge, og det hadde han. Fullt og helt, bortsett fra et stort MEN.
Regjeringen Johan Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet, som satt ved makten ulovlig fordi datidens FSB, Stalins NKVD, hadde tryllet bort stortingsvalget i 1939 med en folkevalgt fra Høyre som mellommann i bedraget da Stortinget ble lurt i 1938, hadde ikke kontroll over det norske forsvaret. Som hadde en oberst som skjøt. Etter hvert flere som skjøt. Uten noensinne ha fått ordre om det. Fra den norske regjeringen.
Tyskerne hadde aldri funnet på å sende et av sine nye og viktigste krigsskip med styrkene og kommandoapparatet som skulle besette Oslo, inn i et så trangt sund med en festning uten å være sikker på at nordmennene ikke kom til å løsne skudd.
Tyskerne er grundige, men i dette tilfelle ikke grundige nok. De speiltenkte, som er en vanlig feil. De trodde at tysk disiplin var gjeldende i norsk forsvar også.
General Fleischer gjorde jobben i Nord-Norge, men ble motarbeidet av den såkalte motstandsregjeringen i London. Nøytralitet var vel nærmere deres smak, men det er som å ri to hester samtidig – man må dessverre velge. Hold kjeft, og håp på det beste…
Tyskerne trodde at tysk disiplin gjaldt i Norge og tok feil. De stolte på at Adolf Hitlers alliert den gangen, Josef Stalin, hadde kontroll over stråmannstyret sitt i Norge, og det hadde han. Fullt og helt, bortsett fra et stort MEN.
Regjeringen Johan Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet, som satt ved makten ulovlig fordi datidens FSB, Stalins NKVD, hadde tryllet bort stortingsvalget i 1939 med en folkevalgt fra Høyre som mellommann i bedraget da Stortinget ble lurt i 1938, hadde ikke kontroll over det norske forsvaret. Som hadde en oberst som skjøt. Etter hvert flere som skjøt. Uten noensinne ha fått ordre om det. Fra den norske regjeringen.
Tyskerne hadde aldri funnet på å sende et av sine nye og viktigste krigsskip med styrkene og kommandoapparatet som skulle besette Oslo, inn i et så trangt sund med en festning uten å være sikker på at nordmennene ikke kom til å løsne skudd.
Tyskerne er grundige, men i dette tilfelle ikke grundige nok. De speiltenkte, som er en vanlig feil. De trodde at tysk disiplin var gjeldende i norsk forsvar også.
General Fleischer gjorde jobben i Nord-Norge, men ble motarbeidet av den såkalte motstandsregjeringen i London. Nøytralitet var vel nærmere deres smak, men det er som å ri to hester samtidig – man må dessverre velge. Hold kjeft, og håp på det beste…
Unge menn i 20-åra har ingen futt i senga fordi dei er avhengige av porno, viser ny forsking gjort av amerikanske psykologar.
http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.7879557
“Etter eit visst punkt vil pornosjåarar overstimulere det kjemiske stoffet dopamin, som finst i kroppen. Dopamin speler ei viktig rolle for motivasjon og lyst. Men dersom sexlysta heile tida blir stimulert, vil dopaminreaksjonen til slutt bli nomen. Det vil føre til at det skal stadig meir til for å få seksuell tenning.
Forskarane samanliknar det med måten narkomane heile tida treng sterkare stoff for å få den same rusen som dei ein gong hadde. På den same måten vil pornoavhengige menn trengje meir ekstreme seksuelle opplevingar for å bli tent.
Viagra eller andre sexstimulerande middel vil ikkje løyse problemet. Desse preparata verkar ved å bryte ned blodkar for å oppnå ereksjon. Dersom sexlysta er overstimulert, kan preparata berre oppnå ein fysisk ereksjon, men ein kan ikkje oppnå nyting.
Ifølgje forskarane finst det berre ei løysing på dette problemet. Slutt å sjå på porno. For å skaffe «normal» sexlyst igjen, trengst det ein pornofri periode på seks til 12 veker.
«Dette vil vere ein av dei vanskelegaste tinga du har gjort», slår rapporten fast. Dei avhengige kan nemleg oppleve insomnia, irritasjon, panikk, konsentrasjonsproblem og til og med influensaliknande symptom.”